Del 1 – Psykomotoriskfysioterapi Undersøkelse og behandling av pasient med ryggplager. Aadel Bülow-Hansen, Høgskolen i Bergen 1985 Jorunn Nerby Vannes var første rektor på fysioterapiutdanningen ved Høgskolen i Bergen (HiB) fra 1976. Da Eline Thornquist kom til HiB i 1984 for åære studieleder på videreutdanningen i generell fysioterapi, ba Vannes henne om å dokumentere sider ved fysioterapifaget gjennom film. Thornquist inviterte Aadel Bülow-Hansen (ABH)til Bergen, og sammen med Britt Vigdis Ekeli laget de filmer med fem forskjellige pasienter som Bülow undersøkte og behandlet. Så hadde de samtaler med henne etter disse opptakene som også ble filmet. Det som presenteres her – i fem deler – er en av pasientfilmene, som vi har lyktes i å få samtykke til å publisere her. Man kan se dette som kildemateriale for psykomotorisk fysioterapi. Bülow var 79 år da opptakene ble gjort. Hun hadde avsluttet alt pasientarbeid fire årtidligere, etter 60 år i klinisk praksis. Hennes holdning til pasienten og arbeidsdeling mellom fysioterapeut, lege og psykiater, er preget av den tiden hun praktiserte i. Vi skylder henne å se og forsøke å forstå det i dette perspektivet. Mye har endret seg på de hundre årene fra Bülow-Hansen startet å praktisere som fysioterapeut. Eline Thornquist sier selv i sin artikkel fra 2022 i Movement, touch and talk in Norwegian Psychomotor Physiotherapy (s.13) : «The new here – the change that has taken place – concerns an about-turn in what psychomotorphysioterapists «permit» as topics of conversation and in how they follow up verbal and bodily expressions. Psychomotor physiotherapists have become more active in asking how the patients are doing, they make note on what patients say and what they don’t say and they initiate talk about topics the patients themselves do not introduce. These physiotherapists have become more offensive, and their increased boldness is in my view all for the better.» Ved å ha slått dette fast slik Thornquist gjør det, slipper vi å problematisere dette aspektet ved filmene. Vi kan åpne oss for å se og fornemme andre aspekter ved det som skjer i behandlingsrommet og det de snakker om etterpå. Kanskje kan det gi oss noe å reflektere over, som nyanser i alle de fargepalettene faget vårt og den kliniske hverdagen vår favner.‍